Presentasjon.
Jeg håper at du vil lese min presentasjon, før du blar videre. Det er greit å få vite litt om min bakgrunn, for å kunne følge meg
fra mitt livs mange faser.
Jeg er født i Budapest, i 1937. Mitt døpenavn Magdolna, som nesten aldri ble brukt, bare i offentlige papirer. Siden
det var så høytidelig, brukte jeg dette navnet når jeg skulle snakke alvorlig med meg selv!
Min koselige og gode familie, mamma, pappa
og særlig mormor betydde mye for meg i oppveksten. Jeg var også glad i tante Katalin, min mors søster og hennes datter Kati. Hun er 6 år eldre, vi har fremdeles god, søsterlig kontakt med hverandre. Det var også mange
tanter, onkler, fettere og tremeninger i familien. Vi bodde alle i samme villastrøk i utkanten av Budapest.
Mamma var utdannet kjole /draktsyerske med
svennebrev. Hun hadde utrolig fin fantasi og ”gull i hendene”. Etter at hun giftet seg ganske ung, ble hun hjemmeværende, pappa var direktør i et informasjonsbyrå. De hadde ventet på min ankomst i åtte år, gleden
var stor da jeg kom. De koselige årene i det lille huset med hagen tok slutt, jeg var fire år da livet ble annerledes for meg. Vi flyttet til et nytt, flott hus i sentrum av Budapest. Der var en stor park like ved hvor jeg kunne leke. Vi tok ofte
turer med mamma til mormor, familien og til Margaretøya, eller opp til Budafjellene.
Skolen og pianoundervisningen begynte da jeg ble 6
år. Samtidig ble krigen merkbar for oss.
Vi møtte opp på skolen om morgenen, fikk hjemmelekser og ble sent hjem. Flyalarmen kunne komme
når som helst. Til slutt ble all undervisning overlatt til foreldrene. Mamma var streng og jeg måtte gjøre lekser med lesing, skriving og regning hver dag.
Når flyalarmen gikk måtte vi løpe både dag og natt ned til kjelleren. Det begynte å bli matmangel også, lange køer foran butikkene var et vanlig syn. Bombene haglet i våre omgivelser, ødelagte
hus og ruiner var et trist syn. Flyalarmen sviktet akkurat julaften i 1944, da vi var i våre senger og en bombe traff hushjørnet på 5. etasje og landet rett foran oss på gaten. Eksplosjonen var voldsom, det var et under at vi overlevde,
og kunne flytte ned til den ”bombesikre” kjelleren. Der måtte vi bo i mange uker uten elektrisitet eller vannforsyning, alt var ødelagt. Mormor kunne ikke falle til ro, de visste ingenting om oss.
Da russerne slo gjennom jernringen, kom tante Margrete for å se etter oss. Hun var som en reddende engel, for jeg var alvorlig syk. Det viste seg at jeg ble smittet av tuberkulose og hadde
høy feber. Jeg ble pakket inn i en dyne og tjoret fast på min lille kjelke. Denne vinteren var det mye snø, hun trakk kjelken over bombekratere og ruiner. Russerne som erobret Budapest slapp oss gjennom sine vaktposter. Vi fikk til og med
brød av dem, som var gull verd. Det tok mange timer å komme frem til mormor. Jeg fikk ikke tatt av meg vinterkåpen i kjelleren, nå ble jeg endelig kvitt alt det skitne vintertøyet. Mormor badet meg i sin store balje og puttet
meg i sin enorme, varme dyne. Hun var ikke sen om å sette i gang med helbredende urtebehandling. Hun var kyndig og tålmodig.
Det var en fin opplevelse
at de hadde alle vinduene inntakt, de hadde vann i kranene og det lyste fra oljelamper. Husene sto hele, krigen hadde fart over villastrøket uten at det ble bombet. Vi kunne også unngått krigsherjingene ved å bli boende i vårt
lille hus. Jeg ble hos mormor i flere måneder. Hun klarte å helbrede meg med sine bønner og urtekunnskaper.
Da jeg kom hjem til foreldrene
mine, hadde vi fremdeles bare ett helt vindu i kjøkkenet og et lite i et rom. Det tok lang tid før gatene ble ryddet, og husene ble enten kondemnert eller renovert. Far mistet sitt livsverk, det nye styret overtok alle eiendommene. Han ble kommandert
ut til bygningsarbeide, det var temmelig vanskelig for ham, med sitt ødelagte bein. For å døyve både de psykiske og fysiske smertene begynte han å drikke. Han var aldri voldelig.
Det tok ikke lang tid før mor tenkte på økonomien og begynte å sy, først til naboene, siden økte kundekretsen. Hun engasjerte sine to søstre, mormor og en venninne for å
få unna arbeidet. Det var slutt på min bortskjemte tilværelse, jeg fikk ansvar for å handle inn mat på torget før skolen begynte kl 8. Kurven min kunne bli ganske tung, men nå ble jeg sterk og modig, så det
gikk ganske bra. Etter skolen ventet ofte store vesker på meg med klær som skulle fraktes med buss og trikk til mormor og til tantene. De sydde videre på disse klærne i sine hjem. Jeg fikk ofte oppdraget å frakte de ferdige kjolene
hjem til kundene. Jeg fikk lommepenger på denne måten.
Jeg ble 12 år da min lille verden ramlet sammen igjen. Foreldrene mine klarte ikke
å finne den gode, kjærlige tonen mellom seg etter krigen, og de skilte seg. Jeg ble boende hos mamma, pappa flyttet til sin bror og bodde i et lite kammers. Skammelig mente jeg og gråt meg i søvn ofte, jeg var utrøstelig.
Jeg ble ferdig med allmennskolen da jeg var 14 år. Foreldrene mine ville ha meg til å bli kontordame, det ble handelsskole, som jeg hatet. Det eneste som
var greit, var matematikken, der var regler og ingen politikk. Mattekunnskapene mine reddet meg over til den tekstiltekniske skolen etter et år. Det tok en hel sommer med lesing, for å kunne gjennomføre mellomeksamenen. Det var verd strevet!
Jeg kom rett inn i 2. klasse hvor jeg trivdes. Både elvene og lærerne var vennlige og jeg hadde tre fine år der.
Vi hadde de vanlige, allmenne
fagene ved siden av de tekniske, og gikk på skolen daglig også på lørdagene fra kl. 8 til kl.15 -16. Lærebøker var det lite av, vi måtte skrive så å si alt, mest på diktat. Nå kom stenografitimene
til nytte! Jeg slapp ikke mine forpliktelser hjemme heller, gjorde ofte lekser på trikk og buss, ble vant til å lese og pugge uansett omgivelsene.
Jeg
fikk middag på skolen, ofte uspiselig, mor har sluttet å lage mat, for å kunne arbeide mest mulig. Hun arbeidet som regel til sent på kveldene sammen med sin venninne, som ofte overnattet hos oss. Heldigvis holdt mamma helgen og da
var all søm og arbeid lagt til side. Hun fikk en velfortjent hviledag, og vi var ofte invitert til middag hos mormor.
Mellom lekselesing og plikter
fikk jeg kosestunder. Jeg begynte på danseskole, hvor vi lærte ikke bare å danse, men også skikk og bruk og å oppføre oss dannet. Det ble tatt foto av meg fra mitt første ball, 16 år gammel, og jeg tenker tilbake
på disse årene med takk.
På danseskolen ble jeg kjent med Csaba. Vi hadde mye felles, elsket klassisk musikk og gikk på konserter.
Han tegnet fint og vi besøkte ofte utstillinger. Naturen og turene om ikke lengre enn til Margaretøya er gode minner. Vi var forelsket og svermet som ungdommer flest. Det jeg ser i dag som den viktigste fellesnevneren, det var at vi trodde på
Gud og vår Herre Jesus. Det var ikke problem at han var katolikk og jeg Luther protestant.
Etter en vellykket eksamen fikk jeg arbeid som tekstilingeniør
i Budapest. Csaba holdt på med sin militærtjeneste, og så snart han fikk perm, var han sammen med meg.
Det ble krigstilstander igjen i Ungarn
i 1956. Vi kunne ikke gå nær vinduet før det ble skutt på oss fra tanks som patruljerte i gatene med russiske soldater. Enorme folkemasser flyktet mot Østerrike, hvor grensen var åpen fremdeles.
Csaba ble dimittert, og vi giftet oss i all stillhet i november.
Vi hadde egenlig ikke
lyst til å forlate den nyervervede leiligheten i Budasiden, men i slutten av januar, måtte vi bare ta farvel med foreldrene i all hast, og plukke sammen noen få eiendeler. Vi fikk hjelp med en fluktplan mot den jugoslaviske grensen, da den
østerrikske allerede var stengt. Det var i siste liten at vi klarte å krysse grensen. Vi gikk mange kilometer i dypt snø, i nattens mulm og mørke med avtale og betaling til grensevaktene om at de ikke skulle skyte på vår
gruppe. Omsider kom vi fram til de jugoslaviske grensevaktene. De så på identitetspapirene våre og registerte oss som flyktninger. Av utmattelse klarte vi å få litt søvn i en låve.
Neste morgen ble vi fraktet først med lastebil, siden med tog til Zagreb. På toget feiret jeg min 20 års dag. Csaba klarte å bytte til seg en appelsin fra konduktøren.
Jeg hadde ikke sett en appelsin siden jeg var en lite jente, det ble en stor, velsmakende gave for meg.
Fra Zagreb ble vi sendt til en flyktningleir
i Banja Luka. Fire par fikk dele et lite rom med fire smale senger. Røde Kors hadde ikke kommet enda til Jugoslavia. Landet var fattig, vi fikk nesten ikke mat, for ikke å snakke om frukt eller melk. Da oppdaget jeg at jeg skulle ha barn. Det
kom ikke akkurat som bestilt, men det ble inngangsbiletten til Norge. Kirkens Nødhjelps representant Laszlo Terray samlet alle syke og gravide for å tilby oss å komme til et fredelig, godt land. Det tok vi imot med hjertelig takk. Alle vestlige
land hadde tatt imot allerede mange av de 200.000 store og små som flyktet fra Ungarn.
Vi ble fraktet til flyplassen hvor et SAS fly ventet og betjeningen
tok imot oss. Jeg lurte, hvor skulle vi egentlig? På skolen ble vi ikke undervist om den vestlige delen av Europa.
På veien fra Fornebu
til Hamar så vi 2 meter høye brøytekanter, det var den 14. mars. I Jugoslavia var det allerede varmt vær og vår. Jeg undret meg på om det noen gang ville bli sommer her?
Vi kom til flyktningemottaket i Hedmarktoppen, Hamar den 14. mars 1957. Csaba kom i arbeid faktisk dagen etterpå, mens jeg kunne gå på naturskjønne turer, eller kose meg sammen med de snille sanitærkvinnene
som ofte besøkte oss. Jeg prøvde å lære norsk så godt jeg kunne, det var ikke lett uten ordbok og jeg kunne bare russisk. Det lærte jeg i 8 år på skolen. Omsider fikk vi en liten hybel i Greåker, hvor
vi fikk en liten jente. Hun ble alvorlig syk, var bare 4 måneder, da hun ble vår lille engel. Sorgen var stor. I tillegg fikk jeg beskjed like før at min mor døde hjemme av kreft. Her var vi langt hjemmefra, uten familie og våre
venner. Det var mormor som klarte å gi meg trøst og evighetsperspektivet.
Selv om at jeg ikke lærte å sy klær, fikk jeg det som
en gave ovenfra at plutselig så kunne jeg mer enn jeg trodde. I de første årene ble jeg sydame i Fredrikstad, først hos Steene R. Johansen og siden i Barda. Vi lagde begge steder små serier og enkelte kjoler på bestilling.
Jeg lærte utrolig mye av dette og begynte i min fritid å sy selvdesignede klær. Csaba tok alle jobbene han fikk, han var aldri arbeidsledig. Han kjøpte
en fin symaskin til meg og rett etter ble han selger hos Singer. På lørdager hadde han fri. Da tok han den lille kofferten sin og solgte klærne i forretninger, han fikk ofte også bestillinger. Jeg lærte ham både å
sy og å stryke, vi har samarbeidet ofte til sent på kveldene. Vår drøm var å få kjøpt en egen leilighet og sparte alt hva vi kunne.
Vi klarte å flytte inn i vår første borettslagleilighet ved broen i Fredrikstad, da vår sønn meldte sin ankomst i 1960. Det var bare deilig å ha kjøkken og baderom slik vi var vant til hjemmefra.
I 1963 flyttet vi til Sarpsborg og jeg fikk arbeid som ingeniør i en trikotasjefabrikk, hvor mine kunnskaper fra skolen med hullkortmaskiner kom godt med. Georg
gikk på kortidsbarnehage mens jeg arbeidet.
Situasjonen endret seg da vi fikk en etterlengtet liten jente. Jeg arbeidet bare noen dager om uken og da
bare i noen timer. Naboen vår var snill og passet på barna for meg når jeg trengte hjelp. Noen ganger tok jeg med Solveig til arbeidet, hvor hun sjarmerte alle damene. Hun ville ikke være i barnehagen, selv om Georg var der. Hun var
2 år da vi flyttet til et romslig rekkehus med hage, hvor vi lagde sandkasse. Alle nabobarna kom da til oss for å leke. Jeg valgte å bli hjemmeværende, selv om økonomien ble anstrengt. Det oppveide at jeg var hjemme og kunne
ta meg av barna. Jeg sydde alt til barna og meg selv. En liten grønnsakshage ble anlagt og bærbuskene var populære.
Hullkortsystemet fra
strikkemaskinene og maskinskrivingen kom godt med da jeg søkte og fikk jobb i KDØ om ettermiddagene. Csaba passet barna mens jeg arbeidet. Etter 7 år måtte jeg gi meg, i 1979 fikk vi Pc-er med små sorte skjermer med blinkende
grønn tekst. Øynene mine tålte det ikke, jeg måtte bare finne på noe annet å gjøre.
Jeg begynte å
undervise i Sarpsborg Friundervisning lette applikasjoner, omsøm av klær og tekstilmaling. Jeg gikk selv på kurs, voksenpedagogikk på høyre nivå var ettårig, og vi var flere som kjørte sammen til Moss
for å gå på kurs der. En av mine kursdeltakere mente at jeg kunne søke jobb i sykehjem som aktivitør vikar. Dermed var jeg i gang med noe nytt igjen. Jeg arbeidet annenhver uke og holdt kurs på friukene mine. Det var en
fin kombinasjon og jeg trivdes med det. Jeg utvidet kursområdet først til Oslo og omegn, siden ble det faktisk Norge rundt.
Barna etablerte seg
og flyttet ut av redet. Vi fikk flere barnebarn etter hvert som vi kunne kose oss med. Det ble gjerne familiemiddager hos oss. Ved siden av lappesøm, liker jeg å lage mat og å bake, ofte fra mormors og familiens oppskrifter.
Jeg begynte med å delta på utstillinger både med designklær og med quilter i 1985, landskapsbildene var mest i skuddet i de første årene.
Quiltene førte meg også til utenlandske utstillinger. Under den første Quilt Expo I Østerrike i 1988 ble min quilt Jotunheimen utstilt blant de beste. En fjellandskap som var annerledes enn de andre finalistenes quilter. Det var
den eneste skandinaviske quilten på utstillingen. Norge hadde ikke landsforening, min lappeklubb talte da ca. 50 medlemmer, derfor tenkte den amerikanske arrangøren at jeg kunne bli jordmoren til Norsk Quilteforbund som ble en realitet allerede
om høsten i samme år om høsten. Jeg ble valgt til leder og har beholdt medlems nr 1. Vi feiret 20 års jubileum og har i dag nærmere 4000 medlemmer. Jeg er så heldig at jeg nå i over 15 år har redigert Ung quilt
sidene i NQF’ medlemsblad, jeg liker oppdraget. Det er viktig for meg å inspirere barn og ungdom for rekruttering. De er våre ressurser.
Jeg
holdt på med å designe, sy og skrive hele tiden. Det ble et ”Lapperike” uten like for meg!
Jeg ble
virkelig fascinert av lappesømmen og jeg ville gi kunnskapene videre til enda flere. Dermed kom min første bok i 1990 i Teknologisk Forlag, Damm. Jeg har hittil utgitt 11 norske og 2 ungarske bøker. Ved siden har jeg skrevet mange artikler
i fag – og ukeblader.
I 1995 gjorde jeg hobbyen min til levebrød og åpnet mitt enmannsforetak ”Quiltegleder”. Her solgte jeg
kvalitetsverktøy og stoff fra Japan, mest gjennom min kursvirksomhet. Csaba ble tidlig pensjonert og jeg ansatte ham på ”luft og kjærlighet”. Vi reiste rundt med varene stablet i esker i en personbil, og mens jeg underviste eller
holdt foredrag, la Csaba ut varene hvor vi fikk anvist plass. Det var mest husflidslagene vi fikk oppdrag fra. Under kaffepausen handlet jentene og jeg demonstrerte nyhetene og svarte på spørsmålene. Vi kom i kontakt med utrolig mange koselige
lappedamer. Kursvirksomheten ble utvidet også. Jeg holdt i 10 år kurs i Holmen Gård, Norsk Husflids kurssenter, hvor jeg har undervist mest kurslærere. Innimellom holdt jeg lappeteppe – og julekurs der. Det var også koselig
å undervise i Rauland Akademiet i flere sommere. Spennende var det at jeg ble tatt ut som lærer i Quilt Expoer i Danmark, Sverige og Østerrike. Under feriene har jeg holdt ofte kurs og foredrag for ungarske quiltere. Jeg elsker å delta
på utstillinger, har hittil hatt 7 separatutstillinger og deltatt på over 50 juryerte, mest internasjonale utstillinger. Flere av arbeidene mine er brukt til offentlige utsmykkinger. Jeg er glad i å sy kirketekstiler. Å redde gamle,
fine broderier er også artige prosjekter, noen biter er slitte og flekkete mens resten er brukbar. Det blir mange fine minneveggtepper av disse familieklenodiumer.
Når jeg blir spurt hvordan jeg klarte og fremdeles klarer å oppnå alt i mitt lapperike, kan jeg bare si at min kjære mann har hjulpet meg hittil på alle måter, uten Csaba skulle det ikke vært mulig.
Det andre er mitt ungdomsmotto: Ora et Labora. Be og arbeid har vært ledetråden i hele mitt liv. Jeg takker også for alle som på en eller annen måte ga meg en hjelpende hånd underveis.
Men størst av alt er alle talentene som jeg ble overrøst med. De er Guds gaver. Jeg kan bare takke og å si i ydmykhet ”Soli Deo Gloria”, Gud alene æren.